Review of ???
Dagbladet, 2002-04-23
- Tom Stalsberg

 

Translation required; please send translation to webmaster@elviscostello.info

LIVERPOOL-FAN: Dagbladet møtte Elvis Costello på en hotellsuite i Dublin, der han nå bor med sin kone. Men han er fortsatt opptatt av klubben i sitt hjerte, Liverpool. Foto: KEITH HAMMETT

Costello lever (og Elvis også)

Elvis Costello rocker igjen etter å ha jobbet som produsent og laget ballademusikk sammen med blant andre Anne Sofie von Otter og Burt Bacharach. Dagbladet traff Costello i Dublin, og var på Elvis-konsert i London.
Av TOM STALSBERG
Tirsdag 23. april 2002 8:59,
oppdatert 9:34

DUBLIN/LONDON (Dagbladet): Elvis Costello liker de burleske historiene når han skriver tekster. Han titter på tekst-tv når vi treffer ham på en hotellsuite i Dublin. Her i den irske hovedstaden, langt fra Las Vegas, har London-fødte Declan Patrick McManus bodd de siste tolv åra sammen med kona:

- Hun elsker Karasjok, vinden og lyset der oppe, sier Costello og hilser med venstre hånd.

Mens Elvis Presley puttet i seg det meste før han døde i 1977, sluttet vår mann Elvis å drikke for seks år siden. Men han har aldri mistet appetitten for fotballklubben Liverpool.

- Jeg må bare få med meg det siste om Liverpool på tekst-tv, sier han og ber oss sitte ned med ryggen til vinduet. Utenfor hotellets tunge gardiner skimtes Atlanterhavet...gamle bølger i kjølvannet av Costello (morens etternavn). Han fikk gjennombruddet under bølgen som på godt norsk heter new wave: «This Year's Model» med Elvis Costello & The Attractions fra 1978 - utgitt året etter solodebuten «My Aim Is True».

- Når fikk du din musikalske oppvåkning?

- Musikk var det alltid rundt meg da jeg vokste opp. Begge mine foreldre jobbet med musikk, moren min innen skolen og faren min på forskjellige typer klubber. Bestefar var også musiker. Så det var helt naturlig for meg at lydene i huset var storband, jazz og gospel. Da jeg var cirka ni år gammel begynte jeg å velge min egen musikk. Det var først og fremst The Beatles, så The Kinks og The Who og alt det andre som etter hvert kom av rikt musikkbrygg på 60-tallet, sier Costello - som var medlem i fanklubben til The Beatles.

Årets modell
London på kveldstid: Elvis Costello på Astoria like ved Tottenham Court Road: fullsatt. Mange eldre new-wavere med slitte pogesko. Ut av høyttalerne lyder rock'n'roll fra Kongen. Lysene dempes og Costello lever & leverer. Tar publikum med tilbake i tid. Solide versjoner av «I Don't Want To Go To Chelsea» og «Waiting For the End of the World».

To gamle venner fra The Attractions, Steve Nieve og Pete Thomas, gir den riktige nyveivgrooven. Costello spytter ut ordene. Stemmen er fortsatt årets modell. Også når han byr på låten «45» fra det siste, kritikerroste albumet.

Dublin bak gardinene: - Etter mange ballader, som jeg virkelig setter pris på, så ville jeg nå lage bråk igjen.

- Det starter oppbeat med «45». Handler den om deg?

- «45» handler om en ni år gammel gutt som på mange måter er meg. Jeg skrev den på 45-årsdagen min for å reflektere over livet innenfor musikken, en letthjertet sang som alle kunne ha skrevet. Tallet 45 har en magisk betydning, ikke sant. Vi har 45-plater som jeg fortsatt liker å spille for å høre knitringen, og så må vi ikke glemme Magnum 45 eller krigen som sluttet i 45.

The Monkees
London igjen: Costello kjører på med nye låter. Publikum vil gjerne ha gamle. Elvis er ikke en sentimental artist som lettvint gir folket det de vil ha. Han pumper nytt, før han brått avslutter med «I Want You» fra 1986. Salen i kok og stille kor, a cappella.

Dublin igjen: - Noen britiske låtskrivere mener at musikkindustrien er mer kynisk nå enn tidligere, at det satses bare på gutte- og jenteband, at f.eks. en ung Bob Dylan eller en Neil Young ikke ville ha fått platekontrakt i dag?

- Jeg tror absolutt ikke at de ville ha fått kontrakt, men samtidig skjønner jeg ikke helt hvorfor folk gidder å bruke tid på å diskutere musikkbransjen. Den har alltid vært sånn. Mellom Elvis og The Beatles, som var to helt forskjellige revolusjoner innenfor populærmusikk, dukket det opp artister som bare var der for å underholde. Bransjen har alltid hatt sansen for gutte- og jentebandmusikk, men tidligere het de Bobby Vee eller Fabian. De var som the Backstreet Boys, reine og uskyldige.

- Og, vi må ikke glemme The Monkees?

- Nei, men de hadde da i hvert fall gode sanger. Det er ikke tilfellet så ofte nå. Tekstene og sangene er ikke det som skal selge, men om du kan danse bra og kanskje få en Pepsi-hit.., sier Elvis og dytter samtalen inn i det han kaller en «psydo-akademisk-kulturanalyse-debatt».

- Når seriøse aviser bruker flere sider på å analysere Madonnas bidrag til den moderne popkulturhistorien, blir det mye. Madonna har ingen dybde, og hun har aldri sagt at hun har det heller. Hun er først og fremst en underholder, en dyktig sang- og danseartist.

Moralen
Har han drukket, eller? Elvis har humor av typen svart og tar beskyldningen med strak latter.

- Det sluttet jeg med etter at albumet «All This Useless Beauty» var ferdiginnspilt. Jeg likte ikke lenger smaken. Alkoholen trigger også melankolien, og jeg er blå nok som jeg er.

- Hvorfor tittelen «When I Was Cruel»?

- Det var enklere å mislike og dømme folk da jeg var ung, lettere å være hjerteløs mot avisredaktører, sleske politikere og maktmennesker.

- Og katolske prester.

- Og katolske prester. Nå føler jeg at de faktisk er sårbare. Jeg blir nesten fristet til å tilgi dem. Dette har nok noe med min katolske oppvekst å gjøre. Jeg ser dem som mennesker som er svake i sin iver etter å være perfekte, mens tupeene henger på skakke og kona drikker. Ha, ha.

- Men var ikke moralen fra gamle Presley-dager «Don't Be Cruel»?

Costello stopper på vei bort til døra. Snur seg og ser over brilleglassene.

- Jo, faen. Det er sant.

Vi forlater bygningen. Elvis blir igjen.