|
Fakta
Elvis Costello & The Imposters
Momofuku
I utgangspunktet skulle ikke Elvis Costello spille inn flere plater. Det bare ble sånn, da han streifet innom et studio en gang i januar i år for å hjelpe gamle venner. Vips, så ble det skrevet noen nye låter, som i alle fall ikke skulle gis ut på CD. Nei, «Momofuku» skulle bare ut på vinyl og elektronisk. For det var nå så dårlig stelt med platebransjen, og huff og huff.
HVA SOM HAR SKJEDD i mellomtiden, er jaggu ikke godt å si, men dette er altså nå tilgjengelig på en hendig liten plastdisk som ser til forveksling ut som en CD. Kanskje Elvis støtte på noen dresskledde jurister fra mektige Universal Music Group som tvang ham til å ete i seg ordene. Kanskje det bare var et markedsføringstriks. I så fall funket det: Alt fra Rolling Stone til Bergens Tidende skrev om den gamle middelklassepunkerens siste påfunn. Egentlig er alt dette helt likegyldig, for «Momofuku» er blitt et knakende bra album. Siden en eller annen gang på nittitallet har Costello fått en uforklarlig trang til å lage konseptalbum, noe som har fungert mer som tvangstrøye. Det har vært helt legitimt å mistenke mannen for totalt å ha mistet det kreative grepet. Noe han motbeviser ettertrykkelig her.
ELVIS ER i en låtskriverform han knapt har vært i på årevis: Albumet åpner med «No Hiding Place», en rocker som holder god, gammel Elvis Costello-kvalitet. «American Gangster Time» viser — som mange andre spor på albumet - at han fortsatt har grep om tekstene. En blanding av heldige nødrim, blødmer og rene genistreker, uforutsigbart og gjenkjennelig på samme tid.
SIDEN FØLGER slepende lounge-numre som nydelige «Harry Worth» og «Mr. Feathers». «My Three Sons» gjør opp for en litt i overkant sentimental tekst med en vakker, og upretensiøs melodi. Det er ingen rød tråd gjennom albumet, utover gode låter, elegante tekster og Elvis Costellos lett gjenkjennelige og noe avhengighetsdannende stemme.
Endelig.
| 
