|
Elvis er i støtet. Men det har tatt tid. Han debuterte i 1977 med LP'en "My Aim Is True". I 1979 var han på nippet til å nå stjernehimmelen takket være LP'en "Armed Forces" og slageren "Oliver's Army". Men så glapp det i fylla — midtveis i en til da suksessfull USA-turné. Elvis ble involvert i en heftig bar-krangel med bl.a. Stephen Stills og Bonnie Bramlett — to etter Elvis' mening avdankede og feterte stjerner som sto i veien for den nye, unge, livskraftige rocken. Stup full som han var, ga Elvis seg til å overøse dem med sjofelheter. Han kalte Stills "steel nose" (myntet på hans angivelige kokain-misbruk) og spyttet på alt de to amerikanerne sto for. Også deres musikalske røtter. I vill, ubetenksom provokasjonsrus kalte han Ray Charles for en "blind, ignorant nigger" og James Brown en "jive ass". Da fløt begeret over — og i beste Woody Allen-stil fikk Elvis seg en omgang juling av sangerinnen Bonnie Bramlett. Neste dag stilte han med armen i bind og verdens verste bakrus mens avisene gasset seg i "den britiske popstjernens rasehat". Skandale.
Det hjalp ikke at han innkalte til pressekonferanse og ba offentlig om unnskyldning. I publikums øyne var Costello en rasehater. Han måtte begynne å bygge opp karrieren på nytt. To år senere gjorde han et hederlig, men ikke spesielt lurt trekk ved å spille inn country-LP'en "Almost Blue" som kun skaffet ham fiender i Nashville og for øvrig fratok ham en betydelig mengde fans.
Det ligger liksom en selvdestruktiv mekanisme i Elvis Costello, en merkelig uvilje mot å gjøre det forventete og en nesten pervers lyst til å gjøre det gale. Den imagen han bygde opp var heller ikke særlig lur: arrogant, utilnærmelig, stum & hate-full overfor journalister — en drittsekk blant drittsekker. Man får ikke publikumstekke av slikt, og det store publikum lot seg ikke lokke til å bite gjennom den . . . eksentriske overflaten. Dermed gikk de glipp av veldig mye fin musikk.
1983 ble et forvandlingens år for Elvis. Han jobbet iherdig med å tilintetgjøre sin destruktive image. For første gang ga han villig intervjuer. En ny og moden personlighet fremsto, engasjert og sårbar, oppriktig bekymret for samtid og medmennesker. Og for første gang gikk han inn i en dialog med sitt publikum (jfr. konserten i Chateau Neuf, Oslo). Og det er ved dette punkt i hans karriere at DET NYE får møte Elvis Costello.
—Jeg er engstelig for sånne krampaktige forsøk på å fremstille meg selv som en helt normal fyr —mannen i gata. Men det er likevel det jeg er . .
Stålgrå søndag formiddag i kalde. frosne Oslo. Døde gater utenfor søvnige Ambassadeur Hotel. Jeg venter. På Elvis Costello. Kvelden før trollbandt han et fullsatt Chateau Neuf. I de kommende dagene skal vi bli servert avisoverskrifter som "80-åras Elvis" og "bedre enn Dylan noen gang var". Jo, Elvis er i støtet. Og jeg venter anspent.
Der kommer han ruslende. I mørkeblå vinterfrakk og knallrøde sko. Øyenbrynene som ironiske tegn over hornbrillene. Øynene glimter bak glassene. Insektaktig. Han rekker fram den lille lubne handen og legger den i min. Jeg trykker forsiktig. Vennlig er han. Stemmen hes og sotet, som en Tom Waits for tidlig om morgenen.
Vi stikker ut for å finne et spisested. Elvis vil ha frokost og kaffe. Han lysner når han ser hvordan jeg skutter meg for kulden.
— Ah, når ikke engang dere nordmenn klarer det, kan jeg fryse med god samvittighet. Jeg trodde jeg var en pyse!
Om å jukse med hit-listene
Jeg konfronterer ham med noe jeg leste i et engelsk tidsskrift: I England er det nå vanlig at plateselskapene forsøker å lure plater inn på listene ved å tilby forhandlere og publikum bonus-artikler for hvert solgte/kjøpte eksemplar (populært kalt "hype"). Costellos selskap F-Beat er blant "skurkene", i fjor tilbød de et gratis-eksemplar av LP'en "Get Happy!!!" til dem som kjøpte singlen "From Head To Toe". Men selv ikke et så sjenerøst tilbud resulterte i en slager for Elvis. — Vi er io nødt til å spille slik de andre spiller. Vil du ha en slager, må du finne på noe ekstra. Og jeg synes ærlig talt at det er bedre å gi bort musikk med musikk, enn å gi bort idiotiske ting som leggvarmere! Vi satt dessuten på et altfor stort lager av "Get Happy!!!" — bedre å gi dem bort enn å hive dem!
— Var det bare derfor?
— Vel ... "From Head To Toe" og "Get Happy!!!" står stilmessig godt sammen, de har noe med hverandre å gjøre.
Appelsinjuice i fotoapparatet
Serveringsdamen ankommer og vil ta imot bestilling.
— Jeg spiser ikke kjøtt, mumler Elvis og velger et rekesmørbrød.
— Hvorfor denne din plutselige vennlighet overfor journalister?
— Ulempen ved å holde seg borte, er at det blir bygd en image rundt deg som du ikke har kontroll over. Det nådde til slutt et punkt hvor jeg fant ut at det var på tide å snakke...
— Men du er vel ikke uskyldig i denne imagen? Du var ved full bevissthet da du i Chateau Neuf for noen år siden rev fotoapparatet fra en fotograf og helte appelsinjuice i det.
— Gjorde jeg det? sier Elvis litt betuttet.
Og han fortsetter defensivt:
— Men jeg kan forstå at enkelte artister beskytter seg mot fotografene. Ikke sant. her forsøker artistene å skape en helt egen stil og image, de nedlegger masse arbeid i klær, frisyrer, utforming av plateomslag — og så trenger en eller annen fremmed fotograf seg inn på dem og knipser dem i fullstendig feil omgivelser. Du har en annen type fotografer også, de som har sin ide om hvordan du skal fremstilles, og som ikke er interessert i hva du mener.
Han drar hånden gjennom håret.
— Eh . . . mange fotografer klager over at de bare får ta bilder under de første låtene på konserter. Jeg kan forstå dem. Men samtidig er det slik at du får de beste bildene i starten, da har ikke artisten begynt å svette ennå — du vet, et svetteglinsende ansikt er ikke noe heldig blitz-motiv. Dessuten er det ganske irriterende for artistene å ha den blitzingen i øynene hele konserten igjennom. Det går ut over konsentrasjonen. Jeg merket det særlig under de rolige låtene i går kveld, jeg forsøkte å skape en stemning, men alt ble overdøvet av fotografenes klikk! klikk!
Elvis smiler.
— Men jeg tror nok at både publikum og presse var mer fornøyd med meg denne gang. Jeg husker avisene etter en konsert jeg ga for noen år siden: Dere spilte for høyt, ikke kom tilbake! (Ler)
Danket ut av The Blues Band
Vi snakker litt fram og tilbake om turneen han er i gang med. Elvis virker relativt fornøyd, men nevner Göteborg som et skrekkens sted.
— De liker ikke musikk der, eller så har de en usedvanlig merkelig smak. Vi trekker aldri folk. Tenk deg den digre ishockeyhallen, Scandinavium; bare noen få hundre mennesker kjøpte billett . . . Vi ga en konsert der en gang og hadde The Blues Band som oppvarmere. Du vil ikke tro det, men da The Blues Band var ferdige, gikk 70% av publikum hjem!
Hvor autentisk er Kenny Rogers?
— Ødela den omdiskuterte country-LP'en "Almost Blue" (1981) for deg i USA?
— Nei, da den kom, var vi allerede på bånn. Men jeg vil forsvare albumet! Det er ikke en genuin country-plate. men det er absolutt en genuin plate .. All musikk er sammensatt av utenforstående elementer, det er måten du blander det på som teller. 75% av country-musikken er sentimental svada, og hvor autentisk er egentlig Kenny Rogers?
Elvis snøfter.
— "Almost Blue" er mer autentisk enn 75% av den country-musikken som lages i USA i dag!
— Hva synes du om det George Jones gjør nå?
— Han lager ikke gode plater lenger fordi han har for dårlige låter. Dessuten tror jeg at all alkoholen har ødelagt hans evner som sanger.
Jeg setter pris på ærlig country som ikke er for stedfestet, musikk som like gjerne kunne være fra min by som fra Tennessee. Det skal nemlig være fullt mulig for en ikke-amerikaner å forbinde seg med country.
— Rock-fansen kjøpte ikke "Almost Blue" .. .
— Ikke country-fansen heller. Men jeg fikk jo en slager i «Good Year For The Roses», og det ga mange merkelige utslag. Jeg opplevde blant annet at middelaldrende husmødre henvendte seg til meg i supermarkedene.
Forloveren forfører bruden
— Sangen "Almost Blue" var ikke med på LP'en, den dukket i stedet opp på LP’en "Imperial Bedroom". Og sangen "Imperial Bedroom" var ikke med på LP’en "Imperial Bedroom", men dukket opp på baksiden av en single. En pussig fremsgangsmåte?
- "Imperial Bedroom" hadde jeg nesten ferdig til LP’en, men jeg ville ikke inkludere den, folk har nemlig en tendens til å betrake tittelkutt som nøkkelkutt. Det gir en distraherende effekt. "Imperial Bedroom" var bare et lite stykke sort humor, historien om forloveren som forfører bruden... Når det gjelder "Almost Blue", så ble den skrevet etter at LP’en hadde kommet ut, jeg syntes tittelen var så god at den fortjente en sang.
- Jeg tar det for gitt at du betraker tekstene dine som viktige, men hvorfor ventet du helt til "Imperial Bedroom" før du valgte å trykke dem på innerposen? Og når du først gikk til det skrittet, hvorfor satte du dem fortløpende uten tegn, perioder – ja, selv uten å angi når neste sang begynte?
Elvis smiler fordekt.
- Det blir en del interessante setninger ut av det om du leser tekstene sånn fortløpende. Heh? Jeg synes det var besnærende å gjøre det slik. Men det er mulig at jeg dropper å trykke tekstene for fremtiden, du skjønner, jeg blir helt nervøs ved tanken, på at publikum kanskje vender opp-ned på ordene slik kritikerne gjør. Huff, det ville være uutholdelig!
Liverpool er mitt lag!
- Jeg hører du er fotball-fan, Liverpool for å være helt konkret?
Elvis slapper merkbart av, og lener seg samtidig engasjert fremover:
- Det kan jeg skrive under på! Liverpool er mitt lag, og jeg så dem i går ettermiddag mot Ipswich (tippekampen endte 1-1). Jeg er livredd når Liverpool spiller, Grobelaar (keeperen) gjør meg nervøs.
- Liverpool – henger det igjen fra da du bodde i byen?
- Familien kommer derfra. Egentlig skulle jeg holde med Everton, katolikkenes lag.
- Er du katolikk?
Et kjapt blikk treffer meg.
- Ja.
Pause.
- Far tok meg på to kamper etter hverandre, først Everton og så Liverpool. Det var da jeg valgte mitt lag. Everton tapte 0-4, Liverpool vant 5-0. Det var et lett valg for en guttunge! Vet du, helt til jeg var 13 år gammel, var jeg mer opptatt av fotball een musikk.
- Og hva synes du om alle disse andre britiske rock-stjernene som engasjerer seg i fotball?
- Rod Stewart er direkte latterlig. Skottland, Skottland! Jeg mener, fyren er ikke engang fra Skottland! Med Elton John er det noe annet, han er gjennomført – "he puts his money where his mouth is".
Et øyeblikks stillhet.
- Jeg har aldri lagt skjul på at jeg liker fotball, men samtidig er jeg engstelig for sånne krampaktige forsøk på å fremstille meg selv som en helt normal fyr, mannen i gata. Men det er likevel det jag er; jeg går på puben, jeg blir deprimert når Liverpool taper ...
Frank Sinatra
- Du uttalte i et intervju at du lekte med tanken på å gå tilbake til ditt egentlige navn: Declan Patrick MacManus?
- Jeg var nå liksom svakt ironisk da jeg sa det, men journalisten misforsto eller ignorerte det. Jeg kan i all tilfelle avkrefte ryktene.
- Det sies også at du sendte låten "Almost Blue" til Frank Sinatra med ønske om at han skulle spille den inn. Fikk du now svar?
- Tull det også. Jeg har aldri sendt noe til ham, herregud, hvordan skal man i det hele tatt komme i kontakt med Sinatra? Han er jo omgitt av digre gorillaer døgnet rundt – pluss hele det vanlige maskineriet. Meg jeg innrømmer at jeg gjerne så ham spille inn en av mine låter.
- Synes du ikke det er frustrerende å lage så mye god musikk og få så mye god presse, og likevel ikke få noe gjennomslag salgsmessig?
- Jo, jeg synes kanskje det er litt... bittert. Spesielt tok jeg vel floppen med "Imperial Bedroom" tungt. Men samtidig må jag si at det (den nye LP’en) har solgt bra, "Everyday I Write The Book" ble en slager i USA, det er liksom noe på gang...
- Men tar du ikke litt vel store sjanser ved å forandre så voldsomt på det musikalske uttrykket fra plate til plate?
- Mulig det, men jeg er ikke i stand til å gjøre det på noen annen måte. Å lage to like plater ligger ikke for meg.
- Men suksess er tydeligvis ikke uten bekymring for deg. Jeg tenker på forsøket på å "hype" "From Head To Toe" inn på listene, og ikke minst din voldsomme aktivitet på single-fronten i 1982.
- Det er klart jeg ønsker suksess. Det er litt av gamet. Men når det gjelder alle single-utgivelsene i 1982...
Han flirer:
- ... det endte jo med fiasko alt sammen. Så spør akdri meg om oppskriften til suksess! (Ler.)
- Hvilke av dine LP’er synes du er best?
- Hmmm, fire stykker. "This Year’s Model", "Get Happy!!!", "Imperial Bedroom" og "Punch The Clock". Høyest setter jeg nok "Get Happy!!!".
Med på Yoko Onos LP
- Du har aldri blitt fristet til å bruke en amerikansk producer, en virkelig garvet en?
- Jo, jeg har tenkt mye på det. Jeg medvirket på en Yoko Ono -LP som kommer snart, det vil si, Yoko er ikke med, det er en plate der kjente artister gjør sine versjoner av Yokos sanger. Og da ble jeg tent på Allen Toussaint. Dessverre var vi ikke helt enige – han delte for eksempel ikke mine ideer om stemmebruk og stemmens plass i miksen. Men hvis jeg kunne bruke Toussaint til rytme-kompet, og en annen producer til stemmer og slikt, vel, da ville jeg slå til.
- Hvilken Yoko-låt fremfører du?
- "Walking On Thin Ice". De plukket den beste sangen til meg. Vet du, jeg har hatt samme problem med Yoko som alle andre, stemmen hennes, ikke sant? Men få av oss har forstått hvor fine låter hun egentlig lager. Det oggdaget jeg. For øvrig var det gripende å sitte der sammen med Yoko og høre tapen på den nye Lennon/Oko-LP’en "Milk And Honey". Og hvilke låter Lennon har med der!
- Si meg en ting, det oppstyret rundt krangelen med Stills og ...
Elvis avbryter mens han flytter seg i stolen i ubehag:
- Jeg snakker aldri om det mer. Det får være tilstrekkelig at jeg ba om unnskyldning og forklarte meg utførlig i Rolling Stone. Folk må kunne se av det jeg har laget at de rasehat-be-skylningene ikke stemmer ...
Jeg følger Elvis tilbake til hotellet. Vi prater om norsk vinter, slitsomt turnéliv, den berømmelige konserten med orkester og kor som han ga i Royal Albert Hall julen 1981. ("Det var artig, men jeg gjør det ikke igjen. Vi har hele konserten på tape, men det foreligger ingen planer om å utgi det.") Og vi prater om den positive retningen hans karriere har tatt. Jeg har for lengst måttet revidere min oppfatning av mannen, han er åpen og likefrem – i hvert fall tilsynelatende – meget sympatisk og fullstendig fir for det journalist-hat man har hørt og lest så meget om. Elvis vandrer videre på sine røde sko, besluttsom og iherdig. Jeg tror han har staket ut en bedre kurs for seg selv.
|
