Den som venter på noe godt, venter som regel forgjeves Men ikke på Elvis Costello kanskje den største låtskrtverbegavelsen den moderne britiske rocken. Ventetiden har vært lang etter King Of America, men her er han tilbake med noe som meget vel kan være hans beste album til dags dato. Det sier ikke så lite.
Spike inneholder 14 låter med total spilletid på over en time. Mens mange av hans tidligere plater har hatt en enhetlig og konsekvent gjennomført stil, er Spike både variert og vidtfavnende. Det er lagt mye sykt på arrangement og produksjon, og hver låt er gitt sin helt egne stilmessige identitet.
Men (som alltid) er det først og fremst sangene det handler om. Tonen er for det meste lavmælt, men stemningen varierer mellom det bittersøte, det sorgfullt sentimentale og det rasende. Spesielt glad er Costello sjelden.
Og så har han gode historier å fortelle, og meninger å meddelle. Den ulykkelige, umulige kjærligheten får sitt, Thatcher får sitt, tilhengerne av dødsstraff får sitt.
Med seg har han litt av et vennelag: Roger McGuinn, Paul McCartney, T Bone Burnett, Jim Keltner, The Dirty Dozen Brass Band, Mitchell Froom og Chrissie Hynde er bare noen av dem som bidrar til å gjore Spike til en gripende og spennde musikalsk opplevelse. Hans beste LP noensinne? Kanskje det. Bedre enn det aller meste er det uansett.
|