|
Kjære leser. Velkommen til àrets store mestermote. Tiårets viktigste plateutgivelse, sier mange musikkkjennere. "A match made in heaven," sier de på engelsk. "Clash of the supertitans" sier de kanskje i USA. Man kan si det på hvilken mate man vil, men det er ikke til å komme bort i fra at Elvis Costello og Burt Bacharach på hver sin måte har satt kraftige spor etter set i populærmusikk-historien. Elvis, eller Declan MacManus som han egentlig heter har gått fra å være særdeles sin tung mann I nyveivdress og stramme hornbriller til å bli en voksen, moden og allsidig musikkmaker. Gjennom sine 17 album og mange sideprosjektor har Costello sneiet innom de fleste musikalske genre, men har alltid hatt en distinkt stil, og ikke minst: distinkte litterære kvalitater. Han er en nærmest utømmelig kilde av kvalitet.
Bacharach på sin side har satt større spor i den vestlige bevisthet enn folk kanskje aner. Han revolusjonerte den voskne popmusikken på sekstitailet, og strakk grensene for hvordan en poplåt kunne være. Han koblet klassisk skolering med en påfallende teft for det iørefallende. Han brukte opptil flere forskjellige intrikate takter i en og samme låt, og hans faste tekstforgatter Hal David beskrev voksen kjælighet i et språk som slettes ikke var dagligdags i kommersiell sammenheng. Sammen skapte de en imponerende mengde hitlåter, i første rekke for den fra før ukjente Dionne Warwick. For å nevne en håndfull: "The Look of Love," "Alfie," "I Say A Little Prayer," "This Guy's in Love With You," "Walk On By." Jeg kunne ha fortsatt i en evighet.
På åttitallet sank hans stjerne bøtraktelig; bidrag som "(Theme from) Arthur" og veldedighøtssangen "That’s what friends are for" hjalp ikke akkurat på kredibiliteten blant de sortkledde. Nittitallets nostalgiske easy listening-trend fikk ham frem i lyset igjen, og han blir nå rettmessig sett på som en formidabel låtskriver. Sannheten søirer kanskje till slutt allikevel?
Samarbeidet mellom Bacharach og Costello startet med et bidrag til filmen Grace Of My Heart, som var løst basert på livet til en annen glimrende låtskriver, Brill Building naboen Carole King. Via Faxmaskin og telefonsvarerbeskjeder ble komposisjonen "God Give Me Strength" til, med et svært så fruktbart resultat. Costellos inderlige og svært tillitsvekkende stemme kledde Bacharachs sveipønde formspråk som hånd i hanske, som man sier. Hans stemme har vokst betydelig, og han synger i samme rungende register som Warwick. Bacharach har alltid skrevert best for kvinnestemmen, og det er den Costello suksessfullt bruker.
Painted from Memory er resultatet av to års samarbeid, tekstene er visstnok Costellos verk, mens musikken er unmiskjennelig Bacharachs. Sluttresultatet er, om jeg kan si det, over all forventning. Bacharach tolker sin kreative kanon som om han står utenfor og ser på – og Costello, den evige analytiker, holder ham i ørene og hjelper ham på rett vei.
Selv om mange av låtene er små svar på tidligere klassikere, både i musikalsk og tekstlig innhold, står da solid på øgne ben. "Toledo" med sine tørre "Fjernsynskjøkkenet" - blåsere og by-tematikk sender tankene til "Do You Know The Way To San Jose", mens såre "This House Is Empty Now" selvfølgelig henspiller på «A House Is Not A Home».
Det er snarere snakk om å låne en stemming ønn å stjele hele komposisjoner.
Lydbildet er farlig tett opptil det oppreinelige: Tørt, poengtørt, storslått men sobert. To unøtak finner vi i den vakkert titulerte "Such Unlikely Lovers", med sitt Steely Dan’ske west coast-sound, og den nesten skummelt Todd Rundgren-aktige "The Long Division". I oppbygning låter det meste likt, det er kun instrumenteringen som gjør forskjellen. Fint å oppdage.
Det er hjertøskjærende vakkert, kompositorisk perfekt og forbløffende vitalt.
| 
