|
Han har valgt et krevende format for kvelden, med tanke på alle de forskjellige og til dels strålende fasadene sangene hans har båret gjennom årene.
I kveld skal de formidles med piano og gitar, uten den tyngden et band kan gi og uten de spissfindighetene North, Elvis Costellos nye album, er så rikt på. Det skal etterhvert gå riktig bra! Først må vi imidlertid gjennom oppvarmingen med sanger som "Alibi" og "45," der Costello hamrer på den akustiske og lener seg på sin lange erfaring som rytmegitarist. Det er ingen instrumentalist av betydning vi har besøk av, og når pianist Steve Nieve ikke nøler med å utstyre flere av låtene med sitt noe rastløse og overlessede spill, så må perlene oppsøkes annensteds. Ja, og de kommer i grunnen på en snor idet kveldens Elvis tar for seg fra North. Da står stemmen i fokus, og Nieve holder seg nokså strengt til de arrangementene albumet er bygget over.
Costello synger låtene uten avstand eller kjølig distanse. Han er til stede i stoffet slik vi vet han kan være i sine beste øyeblikk. "Someone Took The Words Away" rører ved strenger kun modne artister har tilgang til. Dette er Elvis på sitt beste, som crooner på egne premisser og med tekster som tåler belysning.
Etterhvert blir Costello snakkesalig til han å være, og det er tydelig at mannen er fornøyd med det meste. I en slik situasjon og sammenheng føles det godt å oppleve "Shipbuilding" fra sjette rad, og selv en rocka "What's So Funny About Peace, Love And Understanding" får uimotståelige trekk.
At Nieve og Costello etterhvert leker seg med klassikere som "Watching The Detectives" og "Almost Blue," gir konserten den riktige kurven. De spiller i mer enn to og en halv time, og mot slutten fremstår hovedpersonen med en godmodighet og en varme som ingen vil påstå har vært hans varemerke. Han lar mikrofonen stå i stativet og vandrer rundt på scenen og synger så vi tror hvert kjærlige ord. Nå er det liksom bare Elvis og oss. Både "Let Me Tell Me About Her" og "I'm In The Mood Again" ligger milevidt unna de middelmådighetene som åpnet forestillingen. Ja, det er i grunnen ingen vits i å tenke mer på dem!
| 
