|
Ikke mange artistkarrierer er så spennende å følge med på som Elvis Costellos. Fra slutten av 70-tallet til midten av 80-tallet var han bortimot uslåelig med en serie lp-er der han utviklet seg fra noe i nærheten av punk via new wave til å bli en singer-songwriter av høy klasse. Som nesten ingen andre kombinerte han musikalsk allsidighet med lidenskap, kynisme og intellektuelt hovmot.
Snart skulle det vise seg at Costello var nesten for talentfull for sitt eget beste. Han skulle forsøke seg på alt. Han sang country, jazz og klassisk, og han samarbeidet med Paul McCartney og Burt Bacharach før han i for var tilbake med et knallhardt, men ikke helt vellykket rock and roll-album.
Her går han til motsatte ytterlighet og konsentrerer seg utelukkende om ballader. Han synger svært dempet, og han benytter seg mye av elementer fra jazz og klassisk, slik at musikken langt fra fortoner seg umiddelbar og fengende.
Men Costello synger som vanlig svært godt, alle strykerne og blåserne som er med på albumet, kommer aldri i veien, og den som lytter konsentrert, vil etter hvert bli betatt av de ulike stemningene han formidler. Første låt heter «You Left Me In The Dark», den siste heter «I'm In The Mood Again», og det er lett å se for seg at han synger seg ut av bruddet med Cait O'Riordan og inn i forholdet til Diana Krall.
Stemningskurven er med andre ord stigende, og selv om tekstene ikke er de beste han har skrevet, er dette albumet en betagende reise å være med på.
Høydepunkter: «When It Sings» og «I'm In The Mood Again».
| 
