|
Han er mer presis enn NSB, danser bedre enn Bob Dylan, plystrer renere enn Thore Skogmann, tygger tyggegummi penere enn sir Alex Ferguson, har i følge seg selv et ansikt som bare en mor kan like, er karismatisk når han vil, en musikalsk kameleon som skifter ham og stemme nesten kjappere enn publikum henger med, og så tar han lengre sjarmturer ut blant publikum enn Bruce Springsteen.
I Terningen Arena søndag kveld nesten til aller øverste rad i amfi, og dit er det både langt opp og veldig bratt.
Legg til at snart 59 år gamle Declan Patrick Aloysius MacManus, bedre kjent som Elvis Costello, klarte å løfte en konsert som etter den første halvtimen bare mer eller mindre kunne få godkjent + av hardcorefansen, men som etter i overkant av 30 låter i løpet av nær to og en halv time skaffet seg mange nye venner.
Costello ville i motsetning til sin amerikanske navnebror nærmest ikke forlate bygningen, det ene ekstranummeret avløste det andre, og etter det mange oppfattet som konsertens avslutning – en overraskende avdeling med Brodskykvartetten og en åndeløs revival med utgangspunkt i The Juliet Letters, øspøste han og The Imposters videre utover i midnattstimen.
Elvis Costello gjør det ikke alltid like lett for seg – og for tilhørerne.
Den første halvtimen framsto han som ganske innesluttet og innelukket.
Og selv om mange av søylene i katalogen ble eksemplarisk framført i et nærmest frenetisk tempo, var det vel først ved den vakre balladen «A Good Year for The Roses» at applausen steg hakket over det høflige.
Den kom for øvrig etter en duvende og hoftesvingende versjon av Johnny Cash gamle "Cry, Cry, Cry" – et eksempel på taktskiftene som Costello behersker bedre enn de aller fleste.
Også "Almost Blue" gikk rett hjem, og da han først framførte mektige "She" på en runde blant publikum nede på parketten, og så la ut på topptur til de aller bakerste seteradene – og det med en sterk oppfordring til publikum om å bli med ned og samle seg foran scenen, da var kontakten etablert, også med dem som kanskje hadde tatt et litt nølende skritt inn i Terningen Arena ved denne konserten.
Et publikum som var overraskende lite homogent, med både yngre og eldre, fikk oppleve rytmiske og hardtslående Elvis Costello på det beste, samtidig som det var øyeblikk med åndeløs stillhet i salen – som da han framførte deler av vakre "Brother, Can You Spare A Dime?" aldeles ensom i lydbildet, langt fra mikrofonen og bare med sin egen stemmes kraft i salens mørke.
Høydepunktet for meg, og kanskje også for andre.
| 
