|
Elvis Costello ga ut sitt første album, «My Aim Is True» i 1977. Han kunne like gjerne ha kalt debuten for «My Aim Is To Put Out A Lot Of Records».
«Secret, Profane & Sugarcane» skal være Costellos 36. studioalbum, i tillegg finnes det et stort antall samlinger og utvidede nyutgivelser, nesten så det går den originale Elvis i næringa.
Da er det uunngåelige spørsmålet om den hyperaktive Costello er for produktiv? For undertegnede har det fra tid til annen fremstått som om Declan McManus har hatt mer på hjertet enn han har hatt melodier til.
På midten av 80-tallet startet Costello et samarbeid med amerikaneren T-Bone Burnett, som var i ferd med å gjøre seg sitt navn som produsent (Los Lobos' «How Will The Wolf Survive?»).
Det første resultatet var en singel under navnet The Coward Brothers, deretter produserte T-Bone en av de aller mest applauderte utgivelsene i Costellos ekspansive diskografi; 1985-utgivelsen «King Of America», der backingmusikerne i stor grad hadde CV-er med den opprinnelige Elvis' navn på. Der kunne Costello opptre mot et lydbilde som inneholdt mye av det amerikanske som den grunnleggende britiske sangeren og låtskriveren hadde vokst opp med. Fire år senere produserte Burnett en av Costellos mest kommersielt fremgangsrike utgivelser, «Spike».
20 år senere er T-Bone magikeren som lager filmsoundtrack som løfter filmer til usannsynlige høyder («O Brother, Where Art Thou?», «Cold Mountain», «Walk The Line»), og som lykkes med å få det å nikse jobben som sanger i Led Zeppelin til å fremstå som et smart karrieretrekk (Plant & Krauss «Raising Sand»).
For arbeidet med «Secret, Profane & Sugarcane» har Burnett samlet kremen av Nashvilles akustiske musikanter i sitt favorittstudio, plassert dem i en ring og latt tapen gå.
Det innebærer blant annet den ektraordinære dobroisten Jerry Douglas, felespilleren Stuart Duncan, bassisten Dennis Crouch, mandolinisten Mike Compton og harmonisangeren Jim Lauderdale.
Noen av sangene her er hentet fra bestillingsverket som Costello i 2005 laget for den danske opera, «The Secret Songs», visstnok om forholdet mellom H.C. Andersen og den svenske sangerinnen Jenny Lind. Et prosjekt som av uklare grunner ikke har ferdigstilt.
Et par sanger her ble skrevet for Johnny Cash, «Hidden Shame» er best kjent i Cash' tolkning, et par er co-skrevet med Burnett.
Burnett lykkes med å holde Costellos stemme i sjakk. Her er mer synging enn skriking (som den eldre Costello lett henfaller til), og mange av sangene trekker frem mannens mest melodiske evner. Det er gjennomgående lett å lytte til, uten at noen skal tro at Costello tyr til easy listening.
Her er det essensielt å holde fast i tekstarket for å få full uttelling. Costellos litterære tekster er nøkkelen.
Riktignok er ikke dette helt på høyde med «King Of America», men det er definitivt likevel et album som fortjener den ekstra oppmerksomheten som mange av Costellos album ikke innbyr til.
| 
