|
Det er blitt noen år siden Elvis Costello figurerte på hitlistene. Men han er på ingen måte glemt blant sine gamle fans. De omkring 1000 publikummerne som hadde møtt frem på USF lørdag kveld gikk da heller ikke skuffet hjem. For gamlefar var i storform, og levde opp til forventingene og vel så det. I nesten to og en halv time serverte han en salig blanding av kjente og mindre kjente låter – både egne og andres.
Direkte hipp kan man vel ikke kalle mannen lenger. Det nesten 20 år siden Costello sist hadde et album på topp10 i England, og de siste årenes utgivelser har så vidt sneket seg inn blant de 100 mest solgte. Her til lands har han aldri vært inne blant de ti øverste på VG-lista i løpet av sine 35 år som plateartist. Det er likevel ikke noe å si på produktiviteten eller kreativiteten. Om tre uker fyller Costello 58 år, og hans siste påfunn er et samarbeid med hip hop-gruppen The Roots. Resultatet kommer ikke før til høsten. Denne kvelden var det imidlertid materialet fra 70 og 80-tallet som dominerte.
Om han har vært en musikalsk kameleon under hele sin karriere, har han beholdt de svarte hornbrillene og den lett nerdete hipsterlooken. The Imposters heter trioen som har backet ham de siste årene, men strengt tatt er det bare gamle The Attractions med et nytt navn. Både Steve Nieve bak tangentene og trommis Pete Thomas har kompet Costello siden debutalbumet i 1977. Davey Faragher på bass har riktignok bare vært med siden 2001.
Han begynte med «I Hope You're Happy Now» fra nesten 30 år gamle «Blood And Chocolate». Kanskje ikke blant hans mest kjente låter, men det låt rimelig bra. Gikk så direkte over i Nick Lowes «Heart Of The City» og fortsatte med Sam & Daves «I Can't Stand Up For Falling Down» fra «Get Happy». Her gikk det av gårde i et forrykende tempo, og publikum så ut til å trives. Sånn lun begeistring uten den elleville ekstasen. Passe volum, og så god lyd som vi etter hvert har kommet til å forvente på et arrangement i nye Røkeriet.
Elvis Costellos særegne stemme låter nøyaktig som i glansdagene, og den helt spesielle fraseringen kom spesielt til sin rett på de roligere låtene. Her dreide det seg heller ikke om å planke eldre materiale. «Watching The Detectives» ble en blanding av reggae og dub trukket ut i en noe uvant versjon. Steve Nieve slenger til og med på noen takter av Edvard Grieg for anledningen. Kveldens utgave var atskillige hakk over originalversjonen, og det sier ikke så rent lite.
Her fikk Costello også vist at han er en fremragende gitarist. Som oftest tenker en på Costello som låtskriver og vokalist, men flere ganger denne kvelden får salen bevis på at han også er en kløpper på el-gitar.
Og variert blir det. Ballader og rockere i skjønn forening. Plystresoli og akustiske partier. En konsert som begynte riktig bra, og bare blir bedre og bedre etter hvert som Costello ble varm i trøyen. Mannen er nesten rene Springsteen i uforutsigbarhet, og konserten her byen var ganske forskjellig fra de han serverte både i Trondheim og Bodø tidligere i uken. Og den planlagte settlisten for kvelden ble bare delvis fulgt.
| 
