|
Elvis er i støtet. Men det har tatt tid. Han d,buterte i 1977 med LP'en «My Aim Is True». I 1979 var han på nippet til å nå stjernehimme-len takket være LP'en «Armed For-ces» og slageren «Oliver's Army». Men så glapp det i fylla — midtveis i en til da suksessfull USA-turne. Elvis ble involvert i en heftig bar-krangel med bla. Stephen Stilis og Bonnie Bramlett — to etter Elvis' mening avdankede og feterte stjerner som sto i veien for den nye, unge, livskraftige rocken. Stup full som han var. ga Elvis seg til å overøse dem med sjofelheter. Han kalte Stilis «steet nose (myntet på hans angivelige kokain-misbruk) og spyttet på alt de to amerikanerne sto for. Også deres musikalske røtter. I vill. ubetenksom provokasjonsrus kalte han Ray Char-les for en «blind, ignorant nigger» og James Brown en «jive ass». Da fløt begeret over — og i beste Woody Allen-stil fikk Elvis seg en omgang juling av sangerinnen Bonnie Bram-lett. Neste dag stilte han med armen i bind og verdens verste bakrus mens avisene gasset seg i «den britiske popstjernens rasehat.. Skandale. Det hjalp ikke at han innkalte til pressekonferanse og ba offentlig om unnskyldning. I publikums øyne var Costello en rasehater. Han måtte begynne å bygge opp karrieren på nytt. To år senere gjorde han et hederlig, men ikke spesielt lurt trekk ved å spille inn country-LP'en «Al-most Blue» som kun skaffet ham fiender i Nashville og for øvrig fratok ham en betydelig mengde fans.
Det ligger liksom en selvdestruk-tiv mekanisme i Elvis Costello, en merkelig uvilje mot å gjøre det forventete og en nesten pervers lyst til å gjøre det gale. Den imagen han bygde opp var heller ikke særlig lur: arrogant, utilnærmelig, stum & hate-full overfor journalister — en drittsekk blant drittsekker. Man får ikke publi-kumstekke av slikt, og det store publikum lot seg ikke lokke til å bite gjennom den . . . eksentriske overfla-ten. Dermed gikk de glipp av veldig mye fin musikk. 1983 ble et forvandlingens år for Elvis. Han jobbet iherdig med å tilintetgjøre sin destruktive image. For første gang ga han villig intervjuer. En ny og moden personlighet fremsto, engasjert og sårbar, oppriktig bekym-ret for samtid og medmennesker. Og for første gang gikk han inn i en dialog med sitt publikum (jfr. konserten i Chateau Neuf, Oslo). Og det er ved dette punkt i hans karriere at DET NYE får mote Elvis Costello .
—Jeg er engstelig for sånne kramp-aktige forsøk på å fremstille meg selv som en helt normal fyr —mannen I gata. Men det er likevel det jeg er . .
tålgrå søndag formiddag i kalde. frosne Oslo. Døde gater utenfor søvnige Ambassadeur Hotel. Jeg venter. På Elvis Costello. Kvelden før trollbandt han et fullsatt Chateau Neuf. I de kommende dagene skal vi bli servert avisoverskrifter som «80- åras Elvis» og «bedre enn Dylan noen gang var». Jo, Elvis er i støtet. Og jeg venter anspent. Der kommer han ruslende. I mørke-blå vinterfrakk og knallrøde sko. Øyenbrynene som ironiske tegn over hornbrillene. Øynene glimter bak glassene. Insektakti9. Han rekker fram den lille lubne handen og legger den i min. Jeg trykker forsiktig. Vennlig er han. Stemmen hes og sotet. som en Tom Waits for tidlig om morgenen. Vi stikker ut for å finne et spisested. Elvis vil ha frokost og kaffe. Han lysner når han ser hvordan jeg skutter meg for kulden. — Ah, når ikke engang dere nord-menn klarer det, kan jeg fryse med god samvittighet. Jeg trodde jeg var en pyse!
Om å jukse med hit-listene Jeg konfronterer ham med noe jeg leste i et engelsk tidsskrift: I England er det nå vanlig at plateselskapene forsøker å lure plater inn på listene ved å tilby forhandlere og publikum bonus-artikler for hvert solgte/kjøpte eksemplar (populært kalt «hype»). Costellos selskap F-Beat er blant skurkene», i fjor tilbød de et gratis-eksemplar av LP'en «Get Happy!!!» til dem som kjøpte singlen «From Head To Toe.. Men selv ikke et så sjenerøst tilbud resulterte i en slager for Elvis. — Vi er io nødt til å spille slik de andre spiller. Vil du ha en slager, må du finne på noe ekstra. Og jeg synes ærlig talt at det er bedre å gi bort musikk med musikk, enn å gi bort idiotiske ting som leggvarmere! Vi satt dessuten på et altfor stort lager av «Get Happy!!!» — bedre å gi dem bort enn å hive dem!
— Var det bare derfor? — Vel ... «From Head To Toe» og •Get Happy!!!» står stilmessig godt sammen, de har noe med hverandre å gjøre.
Appelsinjuice i fotoapparatet Serveringsdamen ankommer og vil ta imot bestilling. — Jeg spiser ikke kjøtt, mumler Elvis og velger et rekesmørbrød. — Hvorfor denne din plutselige vennlighet overfor journalister? — Ulempen ved å holde seg borte, er at det blir bygd en image rundt deg som du ikke har kontroll over. Det nådde til slutt et punkt hvor jeg fant ut at det var på tide å snakke . — Men du er vel ikke uskyldig i denne imagen? Du var ved full bevissthet da du i Chateau Neuf for noen år siden rev fotoapparatet fra en fotograf og helte appelsinjuice i det. — Gjorde jeg det? sier Elvis litt betuttet. Og han fortsetter defensivt: — Men jeg kan forstå at enkelte artister beskytter seg mot fotogra-fene. Ikke sant. her forsøker artistene å skape en helt egen stil og image, de nedlegger masse arbeid i klær, frisyrer, utforming av plateomslag —og så trenger en eller annen fremmed fotograf seg inn på dem og knipser dem i fullstendig feil omgivelser. Du har en annen type fotografer også, de som har sin ide om hvordan du skal fremstilles, og som ikke er interessert i hva du mener. Han drar hånden gjennom håret. — Eh . . . mange fotografer klager over at de bare får ta bilder under de første låtene på konserter. Jeg kan forstå dem. Men samtidig er det slik at du får de beste bildene i starten, da har ikke artisten begynt å svette ennå — du vet, et svetteglinsende ansikt er ikke noe heldig blitz-motiv. Dessuten er det ganske irriterende for artistene å ha den blitzingen i øynene hele konserten igjennom. Det går ut over konsentrasjonen. Jeg merket det
særlig under de rolige låtene i går kveld. jeg forsøkte å skape en stemning, men alt ble overdøvet av fotografenes klikk! klikk! Elvis smiler. — Men jeg tror nok at både publikum og presse var mer fornøyd med meg denne gang. Jeg husker avisene etter en konsert jeg ga for noen år siden: Dere spilte for høyt, ikke kom tilbake! (Ler)
Danket ut av The Blues Band Vi snakker litt fram og tilbake om turneen han er i gang med. Elvis virker relativt fornøyd. men nevner Gibteborg som et skrekkens sted. — De liker ikke musikk der, eller så har de en usedvanlig merkelig smak. Vi trekker aldri folk. Tenk deg den digre ishockeyhallen, Scandina-vium; bare noen få hundre mennes-ker kjøpte billett . . . Vi ga en konsert der en gang og hadde The Blues Band som oppvarmere. Du vil ikke tro det, men da The Blues Band var ferdige, gikk 70% av publikum hjem!
Hvor autentisk er Kenny Rogers? — Ødela den omdiskuterte country-LP'en «Almost Blue» (1981) for deg i USA? — Nei. da den kom, var vi allerede på bånn. Men jeg vil forsvare albu-met! Det er ikke en genuin country-plate. men det er absolutt en genuin plate .. All musikk er sammensatt av utenforstående elementer, det er måten du blander det på som teller. 75% av country-musikken er senti-mental svada, og hvor autentisk er egentlig Kenny Rogers? Elvis snøfter. — «Almost Blue» er mer autentisk enn 75% av den country-musikken som lages i USA i dag! — Hva synes du om det George Jones gjør nå? — Han lager ikke gode plater lenger fordi han har for dårlige låter. Dessuten tror jeg at all alkoholen har ødelagt hans evner som sanger. Jeg setter pris på ærlig country som ikke er for stedfestet, musikk som like gjerne kunne være fra min by som fra Tennessee. Det skal nemlig være fullt mulig for en ikke-amerikaner å forbinde seg med country. — Rock-fansen kjøpte ikke «Al-most Blue» .. . — Ikke country-fansen heller. Men jeg fikk jo en slager i «Good Year For The Roses», og det ga mange merkelige utslag. Jeg opplevde blant annet at middelaldrende husmødre henvendte seg til meg i supermarke-dene.
Forloveren forfører bruden — Sangen «Almost Blue» var ikke med på LP'en, den dukket i stedet (Forts. side 72)
|
