|
Med LP-en “Get Happy” er Elvis Costello igien tilbake i rampelyset. Og du blir virkelig glad når du har lyttet til LP—en noen ganger.
Med sin spesielle stemning, lyst klukkende keyboards-spill, skramlende tett bass, og fint, til dels litt sint gitarspill og skarpe trommer a la Blondie, gir LP-en deg godt humør og skyfri himmel.
Det er en bra og gjennomarbeidet LP med 10 spor på hver side. De fleste andre artister ville vel med 20 låter ha gitt ut et dobbelt-album, men ikke Elvis Costello. Sangene er raske (den lengste er 3,10 minutter). Enkelte ganger kan det virke som om Elvis har det travelt, at han skal nå toget, men jeg synes ikke det er noen ulempe, det bare gjør LP-en særpreg.
Elvis Costello har utviklet segs om komponist og musiker siden debut Lp-en “My aim is true”, som besto av ballader og poplåter, via “This years Modell” som det var mer New-wave tæl over, og som besto av “stå på” sanger med lite pusterom, via “Armed Forces” som vel var hans store gjennombrudd. Her skapte han sin definitive sound, som passer Elvis som hånd i hanske. Han fortsetter i same stil på “Get Happy”. Denne stilen er uten tvil den som passer Elvis best.
Skal man karakterisere Elvis‘ musikk må man vel si at det er en blanding av nyere 60-talls musikk, new-wave, med en undertone av soul. På en sang „Beaten to the Punch“ minner han faktisk litt om Creedence Clearwater Revival.
Det er vanskelig å plukke ut noen enkelte sanger, fordi LP-en er jevnt bra, men “Love for tender”, “High Fidelity” or “I can’t stand up for falling down” er blant de beste.
| 
