Det var året før han fylte 40. Han hadde ikke noe Birkebeinerritt å melde seg på, så han tok 40-årskrisen på plate. Sint, ung mann ikke lenger så ung, men med sitt fandenivoldske lynne i godt behold. Hva ville vel irritere kjernepublikummet — eks-punkere, rocksnobber, musikologer og andre bebrillede musikkinteresserte — mer enn å gi ut en plate med selvhøytidelig klassisk musikk, en sangsyklus for strykekvartett?
The Juliet Letters fra 1993 var starten på Elvis Costellos parallelle karriereløp som eklektisk renessansemann, rastløst jaktende på en ny samarbeidspartner eller enda en klassisk label å gi ut plate på.
Sist uke kom Wise Up Ghost, albumet han småspontant laget etter å ha opptrådt på Late Night with Jimmy Fallon sammen med The Roots, hiphopgruppa som har spilt og backet så mange artister at det får Costellos samarbeids-CV til å se stusslig og spinkel ut.
- Å samarbeide ligger jo i enhver musikers natur. Det er det musikk handler om. For meg er det ingen vesens forskjell på om jeg samarbeider med The Attractions eller hvem det måtte være. For meg er platene med The Attractions like mye samarbeidsprosjekter som denne med The Roots, sier Elvis Costello til Dagbladet.
Alt dette kan synes som veldig selvsagt, men det er altså først og fremst en klassifiseringsforskjell i Costello-katalogen:
På den ene siden «de vanlige» platene, mange av dem med backing av The Attractions eller The Imposters. Så er det alle «de andre», klassisk musikk, jazz eller duoplater med noen av Costellos største helter, som Burt Bacharach og Allen Toussaint.
Når han nå samarbeider med The Roots, kan man levende se for seg at det må ha gitt Costello en slags følelse av historisk sus, som å spille med en av de virkelig store soulgruppene.
- Det blir en dialog mellom musikere, man responderer på hverandres bidrag til musikken, man skaper rom i musikken sammen og man fyller rom sammen. Man tar brokker av ord og limer dem sammen. Og så oppstår det noe nytt og stort som aldri kunne blitt til sammen med noen andre, forklarer Costello om The Roots-samarbeidet. Mye av det skjedde i nattens mulm og mørke, da trommeslager og sjefsmusikolog Questlove og de andre kom luskende etter tv-innspilling med Jimmy Fallon.
- Man ser vel for seg at en Burt Bacharach-komposisjon kommer ganske ferdig til innspilling, at improvisasjon og spontanitet kommer seinere i prosessen, mens når man hører deg og The Roots høres alt veldig innfallsbasert ut?
- Du skulle kanskje tro at det er veldig forskjellig å spille inn plate med Burt Bacharach og The Roots, men for meg føles det ganske likt. Og det finnes låter på Painted From Memory som oppsto nettopp ut av øyeblikkets spontanitet.
Parallelt med oppkjøringen til utgivelsen av "Wise Up Ghost", har Roots-trommeslager Questlove gitt ut sin selvbiografi "Mo' Meta Blues". Det er vel betimelig å etterlyse Costellos tilsvarende, selv om Rhino-gjenutgivelsene av albumene hans i sin tid inneholdt selvbiografi-aktige essay?
- Det vil skje med møkk på fingrene, med saks og lim og gamle utklipp, humor og elementer av biografi og mørke avsløringer. Du kan kalle det semi-litteratur, sier Elvis Costello, forbanner internett og Wikipedia litt og ler høyt, hest og lenge.
|