|
Det er godt å høre Elvis Costello igjen. Ikke bare er det fem år siden forrige album, men i sommer måtte han avlyse en rekke konserter inkludert en på Tysnes, etter en kreftoperasjon. Dette ble så overdramatisert i deler av britisk presse at Costello måtte forsikre om at ryktene om hans snarlige død ver betydelig overdrevet. Det nye albumet hans er i alle fall veldig fullt av liv, or snart bærer det ut på veien igjen.
Det må være et innfall av Costellos svarte humor at albumet begynner med "Under Lime," om en fordums stjerne som gjør et patetisk forsøk på å holde seg oppreist. At den ikke er selvbiografisk understrekes av en fris kog opplagt lyd, til og med har den et livlig "Penny Lane" — aktig mellomspill på blanke messingen.
Så kommer "Don't Look Now," en av mange sanger Costello har laget sammen med Burt Bacharach for en planlagt musikal, som de utrolig nok ikke har klart å få plassert på Broadway. Visstnok fordi innholdet, både musikalsk og tekstmessig, blir for melankolsk for et bredt publikum. Sær som jeg er, tror jeg ikke jeg har blitt så glad for et Costello-album siden Bacharach-samarbeidet Painted From Memory for 20 år siden.
Neste sang er "Burnt Sugar Is So Bitter." En sang skrevet med Carole King en gang i forrige århundre, som har ligget på vent siden den visstnok ikke passet inn på noen av albumene siden. Og det sier dessverre også litt om Costellos utvikling. Han har laget litt for mange selvhøytidelige album, der gode sanger rett og slett ikke passet inn.
Med Look Now har han funnet seg selv igjen. Albumet fortsetter med sanger han har laget helt selv. Med en popteft vi har savnet fra denne kanten i moderne tid. Vi må nesten dobbelsjekke at Bacharach ikke har vært med på å komponere den hjerteskjærende vemodige "Stripping Paper." For øvrig en av flere sanger som er skrevet fra et kvinnelig perspektiv, interessant nok.
Look Now er klassik Costello — sansen for stilistisk perfeksjon, denne gangen hovedsakelig 60-tallspop. En rekke sanger som minner om den mest delikate, melodiøse underholdningspopen som mange følte seg for gode for den gangen, men som kommer veldig godt fra årene som har gått. Produsert av argentinske Sebastian Krys, en mange ganger Grammy-belønnet produsent i latin-segmentet, som også tilfører en ekstra porsjon eleganse til helheten.
Her er også et spenn fra hektisk Stax-soul i "Mr. & Mrs. Hush" til smektende falsettsoul i "Suspect My Tears." "I Let The Sun Go Down" har undertoner av Beach Boys, bortsett fra at den er en erkesbritisk sang om sola som går ned over imperiet — kanskje den mest sødmefylte post-brexit-sangen vi noen gang får høre. Albumet slutter med enda et Bacharach-samarbeid i "He's Given Me Things." La nå denne fortapte musikalen bli et album, i alle fall.
| 
