|
Nesten rett ut av det blå kommer en ny cd med Elvis. Og den er fin!
«Momofuko» er ikke noe gjennomført mesterverk, og blasse enkeltlåter truer femmeren, men den har alt i alt nok gode øyeblikk til å stå seg blant hans bedre i en 31 år lang karriere.
Og ikke minst: Den har en vennlig, upretensiøs atmosfære i seg som jeg ikke har hørt hos Elvis på lenge - ikke siden Bacharach-samarbeidet «Painted By Memory» for ti år siden.
Enkeltlåten «My Three Sons» setter det i perspektiv: En ufiltrert og ubetinget kjærlighetssang til tre sønner, som går rett til hjerterota på lytteren. Hvor lenge er det siden Elvis turde skrive en så direkte og lite «flink» sang? Kanskje helt tilbake til der det startet, i 1977 med «Alison» som befestet Costello som den bitre, unge mannen som skrev om tapt kjærlighet med hevn i blikket. Nå klarer han å skrive om noe rett frem og fint, rett fra hjertet - og få sagt det på tre minutter. Etter et tiår med konseptuelle country-, angstrock-, ballett- og jazz-cder er han tilbake med en plate med 12 låter spilt inn av et høyst kompetent band i godt humør på noen kveldsøkter i studio. Rent praktisk har det visst ballet på seg fra at Elvis skulle bidra med en låt på Jenny Lewis{rsquo} nye solo-cd. Så ble det noen flere låter i samarbeid med gamle Elvis-travere som tangentmann Steve Nieve og trommis Pete Thomas, men også Lewis-folk som sistnevntes datter Tennessee Thomas (også trommer).
Lewis selv bemerker seg som medvokalist på det formidable avslutningskuttet «Go Away» og plata inneholder ellers både lekne, lure og sinte låter. Og altså inderlige. Humoren åpenbarer seg allerede i tittelen, som er en hyllest til han som fant opp alle studenters favorittmåltid, instant noodles; Momofuko Ando. Som vår egen Mr Lee, altså - bare for hele verden. Men navnet er neppe bare humor. Det Elvis har gjort her, er å gjenvinne spontaniteten, og dermed formidlingsevnen - simpelthen ved å gjøre ting mer «instant».
HØYDEPUNKT: «My Three Sons», «Stella Hurt» og «Go Away»
| 
