From The Elvis Costello Wiki
Jump to navigationJump to search
—
|
Elvis Costello & The Attractions: «Almost Blue»
(Demon/Bonnier)
Morten Ståle Nilsen
|
I sin tid et hvilesteg etter fire års frenetisk låtskriveraktivitet - «Almost Blue» gjorde det lovlig for en hel generasjon rockfans å elske countrymusikk. Vanskelig å forestille seg i disse mer opplyste tider hvor farlig det var for Elvis å utsette karrieren sin for dette i 1981, men faktum er at «Almost Blue» kom komplett med en advarselsklistrelapp på omslaget («Warning! This album contains country & western music & may produce radical reaction in narrow minded people»).
Allerede B-siden på debutsinglen hans, «Radio Sweetheart», var de facto en countrysang. Og denne nyutgivelsen gir ytterligere bevis på at dette med country ikke var noen uforpliktende flørt for vår mann fra Liverpool. En samling tolkninger av klassisk materiale av blant andre Charlie Rich, Merle Haggard og produsent Billy Sherrill; Costellos litt umodne, valpefettykke stemme forhindrer disse tolv låtene i å være definitive versjoner (med mulig unntak av en nydelig omarrangert versjon av Gram Parsons «How Much I Lied» og en råttrockende, brutal boogiewoogie-versjon av Hank Williams' «Why Don't You Love Me Like You Used To Do»).
Helhetlig sett er det likevel en utmerket samling. The Attractions utviser en uventet følsomhet for sangene, og den proppfulle bonusdiscen er stort sett veldig fin. Riktignok synger både George Jones og Johnny Cash ham av banen i henholdsvis «Stranger In the House» og «We Oughta Be Ashamed», men på egen hånd holder Costello fint fortet.
|
|
|
|
|
|
External links
